09. okt 2018

Informanter «døde»

– Jo flere informanter som snakker om det samme, jo bedre grunnlag er det for en oppstartsrapport. Vi hadde problemer med å starte saker uten god informasjon, sier Jensen.

– Hvordan skaffer man oversikt over hva informanter kan tilby?

Informantbehandlerne som hadde de mest sentrale informantene, gikk inn i analyseteamene. De lyttet og fant ut hva som var mest relevant, sier Jensen.

– Deltok du i drøftinger om saksprosesser?

Både og. Inspektøren tar endelig beslutning, men alle avdelingssjefer som har ressursansvar er med på diskusjonen, sier Jensen.

Presthus spurte også om de brukte flere informanter for å kvalitetssikre.

– Nei, det er rett og slett for at det ikke skal stoppe opp. Det er store ressurser, og veldig mange informanter «døde» på et tidspunkt i saken. Hvis den tekniske etterforskningen ikke ga nok, ville vi ha to informanter. Ikke for å kontrollere hverandre.

– Hvordan forsikrer man kvaliteten?

– Det svarte jeg. Analyseansvarlig er med i teamet og koordinerer. Man lager denne inngangsrapporten. Klarer man ikke det uten å blåse kilder, blir det ikke startet noen, sier han.

09. okt 2018

De hemmelige metodene

Presthus og Jensen går nå gjennom metoder Jensen har listet opp i et kurs om politiarbeid for SO i 2006.

Jensen kaller metoden «operativ saksanalyse» og at det er en ny og avansert metode i politiet som innebærer undercover, hemmelige ransakinger, kommunikasjonskontroll og andre metoder. Men det også var strenge kriterier for at saker skulle håndteres på den måten.

I foredraget utarbeidet av Jensen skriver han blant annet følgende om informantbruk:

  • Informantinstruksen
  • Avklaring på statsadvokatnivå
  • Notoritet
  • Full åpenhet med analysesjef om informantens rolle,
  • Disiplinert telefonbruk
  • Uttreknigsplan og worst case scenario

Jensen har tidligere innrømmet at han har brutt informantinstruksene, noe han ikke er tiltalt for i retten.

09. okt 2018

Står i vitneboksen

Eirik Jensen har, i motsetning til Gjermund Cappelen, valgt å stå i vitneboksen. Den tidligere politioverbetjenten har på seg en svart skinnjakke og lener seg stadig over vitneboksen mens han leser dokumenter på dataskjermen foran seg.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix

09. okt 2018

Husker ikke arbeidsinstruks

Jensen blir konfrontert med en «Arbeidsinstruks for tollsaker», signert av politiinspektør Iver Stensrud 1. februar 2002.

Der beskrives ulike oppgaver for forskjellige avdelings- og seksjonssjefer.

Der heter det at lederen for taktisk avsnitt er ansvarlig for å skaffe informantbehandler og analysemann.

– Jeg tror ikke det var meg, sier Jensen.

– Jeg vet ikke og husker ikke hvilken rolle jeg hadde i dette. Jeg har nok spilt inn noe på håndtering av kurerer, men kjenner ikke igjen denne instruksen fra 2002, sier han.

09. okt 2018

«Dager og uker det er spesielt gunstig å være kriminell i Oslo»

«Likevel blir det i praksis sånn at enkelte dager og uker i året er det spesielt gunstig å være kriminell i Oslo politidistrikt. Faktisk ganske mange dager og uker i året.» skriver Jensen i sin egen bok.

Årsaken var blant annet fordi SO måtte jobbe nasjonalt.

– SO skulle avgi pågripningsenhet når spaningsenheter var på tur. Jeg måtte derfor avgi sju mann for å følge spaninga. Det skapte et stort hull. Vi kunne ikke pålanlegge noenting, sier Jensen.

– Du skriver at det er uker i året det er spesielt gunstig gå være kriminell, hva med det?

Jeg skjønnner spørsmålet ditt. I utgangspunktet, når jeg ikke hadde egne folk, var det komplisert å drifte, sier Jensen.

En sentral del av Spesialenhetens tiltale er bygget på at Jensen hadde mulighet til å varsle om politiets ressurssituasjon og prioriteringer.

09. okt 2018

– Vi prøvde og feilet

Jensen skriver i sin egen bok at den første lokale informantinstruksen utarbeidet i Oslo.

– Hva var din rolle i det?

– Jeg tror jeg var en av bidragsyterne og kom med forslag. En av grunnene var at behandling ble en mer sentral virksomhet. Det kom flere ferske folk i politiet og man så behov for opplæring og rammeverk, sier han.

– Det var en rregulert virksomhet på 80-tall. Vi prøvde og feilet. Erfaringer må overføres og man må lage et rammeverk som geleider de yngste. Jeg hadde en rolle der, sier han.

09. okt 2018

– Pushet grenser

– Hvor var informanter registrert da du var leder? spør Presthus.

– Vi hadde, med forbehold, et kortbladsystem. Vi hadde ihvertfall ikke noe data så vidt jeg husker.

Presthus spør om de registrerte informanter i programmet Lotus.

– Jeg vet ikke om det ble registrert der. Jeg husker ikke rett og slett.

Du skriver noe i boken om hvilke ambisjoner du hadde for SO. Kan du huske det selv?

– Ja det var jo å lage en enhet som kunne tilføre politidistriktet etteretningsinformasjon fra flest mulig nivåer.

  • Innebar det at dere skulle bli best på metode?

– I og med at vi drev en litt sær virksomhet ville vi også møte utfordringer i lovverket, som også ble en viktig del av å pushe grenser på det. Det prøvde vi, sier han.

09. okt 2018

– Vi var på et steinaldernivå

Etter en pause på 20 minutter, fortsetter Presthus med å vise til selvbiografien «På Innsiden».

Han viser til Jensens tid på Spesielle Operasjoner på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, der han selv sier etterretningssystemene var for dårlige.

«På mange måter var vi fortsatt på et steinaldernivå. Men etter hvert som Spesielle Operasjoner utvikla seg og arbeidssystemene ble bedre, kunne vi håndtere større mengder informasjon, og notatetterforskerne opparbeida seg bedre overblikk over kriminelle aktiviteter i hovedstaden. Det ble en god sirkel, vi hjalp hverandre framover mot mer presis etterretning», heter det i boka.

– I utgangspunktet var det på et steinaldernivå, ambisjonen var å gjøre arbeidsmetoden lettere for alle parter. Noe av problematikken var at de første systemene var så avanserte at det kun var en håndfull som greide å bruke det. Jeg ville dokumentere behov for å få et system som var lettere tilgjengelig for alle parter. Det tok veldig lang tid, du får ikke et datasystem over kvelden. Det var en prosess, og det er denne jeg beskriver, sier han.

09. okt 2018

– Husker kke sentralt informantregister

Jensen får nå spørsmål om informantrekruttering.

– Alle vervinger i regi av gutta som var ansatt i avsnittet, hadde jeg veldig lite med å gjøre. Det gjaldt å verve folk som satt i interessante miljøer. Det har vært hovedmantraet for virksomheten hele veien, sier han.

– Ingen hadde noe annet ansvar for å rekruttere og innhente informasjon. Det var veldig uregulert i mange år og opp til de som jobbet der.

Presthus viser til et notat fra politiet der det kommer fram at Jensen var en av tre som hadde ansvar for informantvirksomheten og registeret i Oslo-politiet.

– Jeg kan ikke huske at vi hadde et sentralt informantregister, sier Jensen.

– Dette har jeg vanskeligheter med å svare på og om vi hadde noen prosess for å godkjenne informanter. Jeg vet vi hadde noe som lignet en svarteliste, en kortliste med folk man ikke skulle ha som informanter, sier Jensen.

– Kjente du til Oslo politidistrikts informanter?

– Både og. Det er nok ingen som blar i registeret, men kan godt hende at egen seksjon velger… og legges inn i systemet. Jeg lurer på om det var en som hadde ansvaret for driften, men dette er veldig lenge siden, sier Jensen.

09. okt 2018

– Ingen varslingsplikt fra tollvesenet til politiet

Presthus spør om narkotika var en stor del av SOs arbeid.

– Ja altså, på det tidspunktet, var nesten all organisert kriminalitet i Norge narkotikarelatert. Det endret seg i 2011 da man så med krim i arbeidslivet. Det var et stort fokus der penga var. Vi tok det vi fikk, sier han.

– Hvordan samarbeidet du som leder med andre avdelinger?

– Vi hadde felles ledergruppe. Med daglig samarbeid og møte 08.15 hver morgen. Vaktleder ved PTO-kontoret går gjennom hendelsesloggen for distriktet og det vi har vært involvert i. Og det foretas prioriteringer i egne saker, sier han.

– Hva med trailere som er stanset på grensen, får dere info om det?

– Det er ingen varslingsplikt fra tollvesenet til politiet, med mindre de etterspør operative ressurser, sier Jensen.

– Hvis toll gjør et større beslag, er det naturlig å tenke seg at det bøir etterspurt fra politi?

– Ja, men da er grensekrim første punkt. Hvis ikke kan det hende de spør Oslo. Oslo hadde ingen særlig rolle på det tidspunktet, sier han.

– Dere fikk info om alle vesentlige hendelser?

– Vi fikk info om de hendelsene vi hadde en eller annen tilknytning til.

09. okt 2018

Presthus advart av dommeren

– Hvilke typer beslutninger treffer en leder i SO? spør Presthus.

– Interne prioriteringer og egne saker. Hvis et team sitter med potensiell straffesak, kan man flytte over ressurser dit. Man har ansvar for et budsjett som er stramt, man må bruke det som er tllgjengelig.

– Man må velge hvilke hester man skal satse på? Saker man skal satse på? spør Preshus.

– Ja, akkurat på samme nivå den gangen som det tydeligvis er nå.

– Er det sjansen for å lykkes som teller, graden av alvor, opplsyninger man har som avgjør prioriteringene?

– Da har du svart på det. Det handler om alvorlighet og sjansen for at man når mål. Og vurderingen av hva informasjonen vi besitter holder til. Det er mange sånne elementer underveis som pleies og vurderes, sier Jensen.

Presthus blir her avbrutt at lagdommer Jørgen Brunsvig og ble bedt om å være forsiktig med å gi føringer i spørsmålene.

Jensen sier videre at SO kunne få info i drapssaker, voldssaker, gjengsaker og ransaker.

– Disse ble stort sett viderebrakt, sier han.

09. okt 2018

– En litt annen type ledelse enn tradisjonelt

Presthus spør om en narkosak Jensen selv rykket til som leder for SO. På spørsmål om hvorfor det var han, sier Jensen at han gjorde seg tilgjengelig og at det var enkelt å ringe til han.

Presthus viser deretter til en attest der Jensen roses hemningsløst.

– Er dette dekkende for hvordan du vurderte faglig kompetanse?

– Jeg har aldri vært opptatt av å fremheve egne kunnskaper, men det er hyggelig å se sånne attester. Veldig hyggelig, sier han.

– Hva er oppgavene til en leder for SO?

– Det handler om å få mest mulig effektiv politikraft ut av de tildelte mannskapene. Det er motivasjon, organisering, veiledning og tilstedeværelse, sier Jensen.

– Hvordan er den faglige kontrollen?

– Ja, det er et begrep som er blitt veldig moderne. Men når du former en sånn avdeling er det en ytterramme, også er det innenfor ramma. Mantraet er å holde seg innenfor ramma. Jeg har nok drevet en litt annen type ledelse enn tradisjonelt. Men sånn gjør jeg det, sier Jensen.

09. okt 2018

Leder utspørringen

Sjef for Spesialenheten, Jan-Egil Presthus, leder utspørringen av Eirik Jensen i lagmannsretten. Han har tatt over for tidligere aktor Kristine Schilling, som siden saken gikk for Oslo tingrett har blitt dommer i Heggen og Frøland tingrett i indre Østfold.

09. okt 2018

– Servet ikke vanlige politifolk

Presthus er fortsatt interessert i hva slags varslinger Jensen fikk og hvordan ressurser ble prioritert.

Han får nå spørsmål om PTO-kontoret (Politi Toll Oslo), som er en slags samarbeidssentral mellom politi og toll. Det er også en slags mini-operasjonssentral for politimannskap ute i felt.

Der satt det både tollere og politi.

– De hadde ferjeanløp og hadde en intensjon om å jobbe tettere sammen. Det var en formell avtale, mer eller mindre, sier Jensen.

– Fungerte PTO som en operasjonssentral? spør Presthus?

– De styrte våre operative ressurser, og var underlagt operasjonssentralen i Oslo. De har aldri vært selvstendig, og var en en satellitt under operasjonssentralen, sier Jensen.

Jensen sier de aldri fikk se tollrapporter, og at politi og toll hadde forskjellige etterretningssystemer.

– Det var ikke bare å komme til tolleren og be om informasjon. Han var der på dagtid og servet ikke vanlige politifolk, men stort sett operatørene som satt på PTO, sier Jensen.

09. okt 2018

Gamle politirapporter

Presthus går nå gjennom flere politirapporter skrevet av Jensen.

Spesialenheten-sjefen går gjennom rapportene i et rasende tempo, noe som gjør det vanskelig å få med seg alt av detaljer.

Likevel handler flere av rapportene om saker der Jensen har blitt tilkalt etter pågripelser og startet samtaler med mistenkte smuglere og kurerer. Det skjedde i både Oslo og blant annet Halden.

Han viser til en sak der en ungarsk kvinne ble pågrepet på Hjortnes-kaia etter å ha kommet av Kiel-ferga.

– Er dette illustrerende for hvordan dere jobbet?

– Stort sett. Vi tok kurersaker både fra Kielferja og danskeferja, sier han.

Presthus vil med dette prøve å få Jensen til å fortelle om hvilken oversikt han hadde over politiet og tolletatens virksomhet og eventuelt hvordan han ble varslet.